Kapittel 1 – Start et medieverksted!
Kjære leser:«Start et medieverksted» er en oppfordring som mange har hatt lyst til å følge. Noen har forsøkt, uten å komme ordentlig i gang, noen har hatt suksess i starten, men har mistet gløden, ressursene eller begge deler etter hvert – andre har klart å holde virksomheten gående i mange år.
Hva er oppskriften på et langt og lykkelig liv for et medieverksted for barn og unge? Mange faktorer spiller inn, men etter min mening er det løpende tilgang på ressurspersoner med vilje og visjoner – kanskje mer enn pengemangel til driften – som bestemmer et medieverksteds skjebne.
Av egen erfaring vet jeg at det kan være ganske vanskelig å starte et medieverksted når tilgjengelige ressurspersoner synes å være få, og egne kunnskaper om sentrale driftsspørsmål er begrensede. Jeg skulle gjerne hatt ei «kokebok» for medieverkstedsdrift da jeg selv var med på å starte et nytt tiltak i Oslo for noen år siden.
Dette er ikke ei «kokebok», men ei idébok; med forslag til løsninger. Leserne kan plukke litt her og litt der i boka, og bruke det de finner som passer til egen situasjon. Kanskje blir de inspirert til å finne nye vrier på tradisjonelle løsninger. Boka suppleres av et nettsted, www.medieverkstedet.no, som inneholder bokas kapitler 1, 6 og 7. Kapittel 1 skal gi potensielle lesere et innblikk i hva det dreier seg om, mens kapittel 6 og 7 inneholder ressurslister, som er klikkbare. Det er mulig å klikke seg direkte til primærkildene.
Start et medieverksted! er bokas tittel. Undertittelen – om jeg hadde skrevet en slik – ville vært: … og hold det gående! Både starten og fortsettelsen av medieverkstedsdriften må være klart definerte elementer i planleggingen. På den annen side er det ikke uvanlig at medieverksteder er startet med tanke på at de skal være virksomme i et bestemt tidsrom, og deretter bli avviklet, eller i alle fall blir uvirksomme ei tid. Men de fleste medieverkstedsentreprenører har nok det lange løp i tankene.
Hvem er boka beregnet på?
Målgruppa for håndboka Start et medieverksted! er alle som ønsker å hjelpe barn og unge til å bli kompetente medieprodusenter – og til å være kritiske mediekonsumenter.
«Medieverksted» definerer jeg i denne bokas sammenheng som et prosjekt – ikke nødvendigvis med fast lokale – som har til mål å produsere audiovisuelle budskap. I praksis innebærer det videofilmer, fotografier, lyd- og PC-baserte produkter (eksempelvis nettsider og dataspill).
Medieverkstedenes målgruppe er barn og unge. Målgruppa for boka er i hovedsak voksne ledere i organisasjoner for barn og unge, organisasjoner med desentralisert virksomhet, som vil drive medieverksteder på lokal basis. Jeg tror at både administrative ledere og de som arbeider på «gulvet» med barn og unge i fritidsklubber og lignende institusjoner, vil kunne ha nytte av boka. I tillegg kommer lærere på ulike nivåer i skolene, og privatpersoner som ønsker å starte et tiltak for barn og unge i nærmiljøet.
Det kan også tenkes at boka vil være til hjelp for ansvarlige for tiltak i forbindelse med «Den kulturelle skolesekken». Likeledes i forbindelse med start av medieverksteder i kommunale kulturskoler som åpner for nye aktiviteter.
Også de som i første rekke ønsker å tilby meningsfylt fritidsvirksomhet, med aktiviteter innen mange områder, mens medieproduksjon blir et sekundærmål, bør kunne ha nytte av denne boka.
Et eksempel fra debatten i mediene høsten 2006: «Sats på ungdom – forebygg vold. Det er oppfordringen fra Khawar Gomi Sadiq, tøffingen fra (filmene) ’Uno’ og ’Izzat’, som bruker dans i kampen mot vold og kriminalitet», skriver Dagsavisen 4. september 2006. Khawar Gomi Sadiq er ikke imponert over politikernes innsats. Han sier til avisen at det snakkes mer om fengsel og styrking av politiet, enn forebyggende tiltak for ungdom og mener at «... en større satsing på ungdommen i Oslo ville vært effektivt i kampen mot gjengkriminaliteten», skriver Dagsavisen blant annet. Sadiq gjør på frivillig basis en stor innsats for X-ray ungdomskulturhus i Oslo.
X-ray, som åpnet dørene i 1994, tilbyr en rekke aktiviteter og muligheter i tillegg til dans; lydstudio, radiostudio med sendinger og fasiliteter for videoproduksjon.
Ny teknologi – gamle fortellerknep
«Den digitale revolusjonen» er kanskje forslitt som uttrykk, men er ikke desto mindre en realitet langt utover klisjeenes verden. Det er i dag mulig også for ikke-profesjonelle å produsere mediebudskap med teknisk og innholdsmessig kvalitet (nesten) på høyde med profesjonelles resultater. Men at noe er teoretisk mulig innebærer ikke at det automatisk gjennomføres i praksis. Det produseres mange videofilmer som bør forbli til internt bruk, og som bare passer i familien og den innerste kretsen av bekjente.
Det tar tid å lære seg fortellerknepene som må brukes for å fenge et større publikum. De er ikke forandret i særlig grad, selv om teknologien som brukes er ny. Disse knepene er det vanskelig å lære bare ved å se TV-programmer og filmer.
Prisene på digitale videokameraer er gått ned, mens teknisk ytelse er gått opp. Det samme gjelder for avanserte datamaskiner, som kan brukes til redigering. Svært mange tenåringer har i dag utstyr med spesifikasjoner som de fleste medieverkstedentusiaster bare kunne drømme om for sju-åtte år siden. I praksis har mange unge et komplett medieverksted på skrivebordet.
Jeg har unngått å tallfeste budsjetter for drift av medieverksteder i denne boka, fordi det er et utall av faktorer som spiller inn. På utstyrssiden kunne jeg ha kommet med løse anslag, men slike vil neppe være til stor hjelp under planleggingen.
Mediekonsumet øker
Økende mediekonsum, særlig av TV-programmer, fører ikke nødvendigvis til økende medieproduksjon blant barn og unge. I løpet av 1990-tallet økte nordmenns bruk av TV og video og PC mye i forhold til tida som ble brukt til lesning av bøker, aviser, tidsskrifter, magasiner og ukeblad.
På begynnelsen av 1990-tallet «(brukte) vi nesten dobbelt så lang tid foran TV-skjermen som vi brukte til lesing. (…) i dag bruker (vi) nær fire ganger så mye tid foran skjermen som til lesing», ifølge Dette er Norge, utgitt av Statistisk sentralbyrå, SSB, i 2003.
«Skjermen» innebærer her både TV- og hjemme-PC-skjerm, og trenden som beskrives her fortsetter og vil sannsynligvis øke i styrke. Gjennomsnittlig tid foran TV-skjermen er nesten to og en halv time i 2005 (SSBs Norsk mediebarometer), og 83 prosent hadde tilgang til en hjemme-PC. Over halvparten av oss (55 prosent) brukte internett, en gjennomsnittsdag i 2005, mot bare sju prosent i 1997.
Billige DVD-er (både platene og avspillerne) har også medvirket til økt skjermkonsum, og er en av flere årsaker til at kinoene i store deler av verden i de siste årene har hatt nedgang i billettsalget. I om lag 75 prosent av husholdningene fantes det en DVD-spiller i 2005, mot 26 prosent i 2002.
«Et paradoks, kanskje, at jo høyere utdanning vi får, desto mindre leser vi. Dette gjelder alle typer papirpublikasjoner, ikke bare ukeblader», skriver SSB i Dette er Norge. Og: «De ivrigste TV-seerne finner vi blant de eldste (67 år og over) og blant de yngste (13-15 år)».
Noen presiseringer
Tittelen på boka kunne vært «Start et videoverksted», vil noen lesere tenke. Jeg har valgt å anta at målgruppenes (både arrangører og barn/unge) hovedinteresser er film og video, men tror at det er vanskelig å ekskludere de nye mediene. Sammensmeltingen av medier og teknologier, kalt mediekonvergens, er et tydelig faktum, og ingen kommer til å være upåvirket av denne utviklingen. Den digitale revolusjonen gir rom for billige produksjoner i flere medier, eksempelvis konstruksjon av nettsider, dataspill og podcasting av mp3-filer på internett.
Trengs det tradisjonelle medieverksteder – basert på tilstedeværende instruktører og samlingslokaler – i en ny og virtuell verden, der nettbasert samarbeid blir stadig vanligere? Ja – etter min mening er de nettbaserte verktøyene og verkstedene bare supplementer, gode tilskudd, til under-visning og samarbeid i grupper i den «håndfaste» verdenen.
For å kunne forstå hvordan kompliserte mediebudskap – som film faktisk er – blir produsert, trengs det undervisning på flere plan. Ikke minst er opplæring i teamarbeid en viktig faktor. Å mestre samarbeid er nyttig ikke bare for barn og unge som tar sikte på å bli mediemedarbeidere.
Jeg har ikke hatt til hensikt å skrive ei bok om å lage film. Det finnes mange gode bøker på markedet om dette emnet, og jeg henviser til litteraturkapitlet, der du finner flere gode norske og nordiske eksempler. De positive effektene av medieverksteddrift tar jeg som en selvfølge, selv om noen lesere vil kunne ha innvendinger mot en så lettvinn slutning.
Det finnes selvsagt unntak fra regelen, for eksempel når målgruppa, barna og de unge, ikke er motiverte for innsats. Eller når de voksne lederne ikke er seg sitt ansvar bevisst og skaper grunnlag for gale holdninger hos medieverkstedsdeltakerne. Eller når lederne ikke lykkes med å nå fram til deltakerne med kunnskap som de kan bygge videre på.
Jeg viser i denne sammenhengen til omtalen av Media Literacy, mediekompetanse, i kapittel 5 og relevant litteratur på området i litteraturkapitlet.
Hvem skriver denne boka?
Jeg har vært journalist i over tretti år, har arbeidet som redaktør og prosjektleder i flere mediesammenhenger, og er blant annet medieviter fra Universitetet i Oslo, med mediehistorie og nye medier som spesialitet.
I mer enn ti år har jeg vært redaktør for det (nå) inter-nettbaserte nyhetsbrevet Medier i Norden, utgitt av Nordicom i Göteborg. Nyhetsbrevet dekker medieutvikling og mediepolitikk i Norden.
Som nevnt innledningsvis har jeg selv erfaring med start og drift av et medieverksted. Fra 1999 til 2000/2001 var jeg leder for et medieverksted som ble drevet med midler fra filmtilsynets (i dag Medietilsynet) nå avviklede ordning for tilskudd til tiltak mot vold i bildemediene. Animasjonsboksen til Erling Ericssons (se side 39) var i flittig bruk.
Medieverkstedet hadde base hos samarbeidspartnerne; dels i en fritidsklubb i Oslo (Uranienborg), dels hos Framfylkingen i Oslo. Barn som laget animasjonsfilmer i medieverkstedet oppnådde flere nominasjoner til Amandusfestivalen, noe som skapte stor entusiasme blant deltakerne.
Det arrangeres fortsatt animasjonsverksteder i Oslo med Framfylkingen (LOs barne- og ungdomsorganisasjon) som samarbeidspartner. Nettopp Framfylkingen er et eksempel på en organisasjon som kan oppmuntre til desentralisert medieverkstedsvirksomhet, i lokallagene rundt om i landet.
Jeg vil takke Medietilsynet (tidligere Statens filmtilsyn) for støtte til utgivelse av boka, gitt gjennom tilsynets støtteordning for tiltak mot vold i bildemediene.
Terje Flisen
Oslo, høsten 2006